På reisefot...

Det er ein heilt rolig tysdag. Eg skal, for sjette gang på 20 dagar legge bak meg strekninga Årdal-Hamar. For anledningen finfine 8 mil lengre enn vanlig fordi eg ikkje orka å reise klokka ni om morgonen, og maxitaxien som tidligare sparte meg for halvannan time reisetid er nedlagt alle andre dagar enn søndagar. Og fordi det er raskare å reise om Lillehammer enn Gjøvik. Det er altså snakk om drøye 340 km mot normale 250 og ei reisetid på 7 timar, 2,5 time lengre enn direktetur med bil.

På Fagernes dukkar marerittet opp. Sutrekjerring av Gneldrehals kjem nemlig på bussen. Og er merkbart overlegen samtlige andre på bussen, som forøvrig begynnar å bli full. Det er som om stesøstrene til Askepott har tatt plass i kvinnfolket, som drar ein "Sjåføøøør?? Det skal vel være sitteplasser til alle?!?!" Eg venta meg i grunn berre hylekoret som mangla - "jammen, vi må jo sitte sammen!", men sjåføren er av typen solid sogning, og sogningar flest er sjelden redd for å bruke kjeften, så fru Sutrekjerring av Gneldrehals blir vist bestemt og nådelaust til fire-fem ulike ledige plassar, og sutreforsøket på den saken kjem ingen veg.

Eg tar meg sjølv i å bli oppgitt. Over at folk giddar å oppføre seg sånn, og at sånne folk gjerne har glimrande jobbar. Mann, hus, bil, 1,9 ungar og bikkje. Tar bussen fordi det gir gode vibber og viser kor miljø- og samfunnsvennleg ein er. Eg lurer i blant på om det er sånn ein må bli for å lykkast i verden. I så fall har eg funne ut at det er like greit å drite i å bli vellykka.