For det er ikkje til å snike vekk i nokon retning at alt i bunn og grunn burde vere veldig bra. Likevel så er det eit eller anna som stikker under. Noko som gjer at eg blir sliten, noko som gjer at eg ikkje orkar. Litt menneskesky er eg og for tida. Eg prøver å sette ord på det, men dei orda er vanskelige å finne. Kanskje er det fordi eg er så ivrig på så mange ting? Det er så mykje eg vil, mange eg bryr meg om, det er så mykje eg drømmer om, og det aller meste er praktisk talt umogleg å få realisert. Det var kjipt å finne ut at Matilde begynte på skulen samme dag som meg, da fekk eg ikkje mulighet til å bli med. At Kennet ikkje spelar fotballkampar på dagar eg er heime, at eg ikkje veit sikkert neste gang eg skal nyte ei heil helg med Ingrid er ting som står litt for langt framme i hovudet mitt.
For eg er jo like glad i alle. Forstår dei det sjølv om eg gjer som eg gjer?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar