The death of romance...

"Hei"
"Du ringte?"
"Ja."
"Javel...?"
"Ja, eg berre lurte på om du hadde planar neste lørdag?"
"Tjaaa... Planen er å vere full."
"Men det kan vi sikkert fikse."
"Kult."
"Vil du vere med på noko spennande?"

Sånn begynte det. Plutselig satte eg meg på toget til Oslo ein fredag ettermiddag i januar, uten å heilt egentlig forstå så mykje. Bortsett fra at eg skulle ein snartur til storbyen. Hovudstaden. Og møte igjen folk eg i grunn ser altfor sjelden. Bra folk. Og familien, som det jo er greit å titte innom når eg faktisk er i traktene. Bra folk der og.

"Ja, når vil du ha det?"
"Neei, samme for meg egentlig..."
"Tja, tolv eller to?"
Det blei klokka tre. Room 13. Gravøl, Alex er på flyttefot og det er på tide å finne nye plassar å skape kunst. Fint å få sjå, det er lenge sidan sist eg satte mine bein i eit studio, og akkurat dette har jo ein gang skapt mykje musikk eg er veldig glad i. Røde vegger, isolasjon, lucky pig og gull- og platinaplater overalt. Seigmen og Gåte skiller seg ut. Mannen bak spakane har jo og vore med på leiken. Alex og Kim er slitne. Særleg Alex i grunn, som har miksa på det vi snart skal få høyre litt lenger enn det som sunt er. Planane er sterke om å bytte ut kaffe med søvn, men vi tilreisande får kaffe likevel. I koppar fra Starbucks. Tankane flyg da sjølvsagt tilbake til april 2009 og vår morgonkaffejakt på kontinentet, der vi gjerne snubla over venner på jakt etter bykoppen på nærmaste Starbucks. Kim nedlegg forbud mot å finne koppar fra byar ein ikkje har vore i akkurat i det han har putta kaffe i koppen i hånda mi, fra Düsseldorf. Eg har ikkje vore i Düsseldorf. Guro har bakt cookies, vi får kaffe og ein liten rapport om den siste tida. Innspelingsprosessen, ting som skjer, planar framover og svar på det ein spør om.

Så sparkast det avgårde. Massiv musikk i 44 minutt, og det ramla litt ut av samanhengen til slutt. Det er for tidlig å dømme, men det låter bra. Ikkje at akkurat det er noko nytt og spennande i grunn. Bandet vi høyrer på har ein tendens til å ende opp med ting som er bra, det er vel gjerne nettopp derfor vi er der. Åtte menneske i total ro, tidvis avbrutt av pinlig stillhet mellom låtane og lyden av ein og annan fot som ikkje klarar å la vere å trampe takta. Alle med sin måte å takle førsteinntrykket av musikk på. Stemningen løyser seg opp i det plata nærmar seg slutten, og det er rom for diskusjon. Singelvalg, utgivelsar, meir krydder om generelle ting som funkar om dagen. Vi får det som vi måtte ønske. Snakke fritt og konstruktivt. Nervøsiteten som var til å ta og føle på før vi begynte, er langt unna. Det er fint å kunne diskutere litt rundt alt.

Happy Tree ZMR-friends tar under discokula-film. Det har vore diverse tre og Hulen, no er det discokula i Room 13 som får gjennomgå. Heilt greit. Deretter pustar vi ut litt til. Etter takk og farvel for denne gang sjåast vi snart igjen. Det nærmar seg jo at alle får høyre den; The Death Of Romance.